EN AV SPORTENS STØRSTE dager fikk passere ganske ubemerket direkte på TV 2-sportens ekstrakanal, fordi det ennå ikke er marked for herrehåndball i Norge.

Det er en lang og trist historie, som ikke bråslutter om noen entusiaster i dag skriver klagebrev til TV 2. I den redaksjonen gjør de bare jobben sin, som i sportsredaksjoner flest. Du får den sporten som folk har lyst på; de opplevelsene og de fortellingene som rører flere enn den nærmeste familie.

Det er slikt som litt klisjéaktig kalles «markedsmakt», men som slagord flest blir karakteristikken for lettvinn.

Når den beste herrehåndballkampen flyttes til en B-kanal for å gi fotballrunden søndagsfred, er det ren tilskuermakt.

DA HÅNDBALLGUTTA ble sendt av gårde til Ungarn med en tremålsledelse forrige helg, var det ikke fra en festaften i Oslo Spektrum eller med et publikumstrøkk som bare Bergen kan gi sine idrettshelter. Seieren kom etter applaus fra 1650 betalende tilskuere i Jotunhallen i Sandefjord.

Jotunhallen er en ærverdig hall i en av landets vakreste sportsparker, men landskamparenaen forteller det meste om håndballguttas begrensninger.

De kommer ikke fra storbyene.

DRAMMEN, SANDEFJORD og Kragerø dominerer norsk herrehåndball. Stemmer økonomien, får de konkurranse fra Stavanger og Kristiansand, men ofte gjør den ikke det, og da blir serie og cup lett til småbymesterskap.

Du trenger ikke å komme fra noen storby for å bli god i idrett. Faktisk helst ikke. Men topp internasjonal lagidrett over tid krever kapital, og den finnes gjerne der det bor flest mennesker.

Det er derfor de norske VM-spillerne er proffer i Tyskland og Spania, mens den hjemlige serien er B-sport.

DE FLESTE NORSKE lagidrettene forblir det i konkurransen med den stadige økende fotballinteressen. Det spesielle med håndball, er at denne idretten på jentesida har vært nasjonal kjæledegge siden gjennombruddet midt på 1980-tallet. Dermed er det ikke selve spillet det står på, men utøverne.

Sjansene har vært der. Et par VM-sluttspill har kommet og gått, uten at noen utenfor familien husker hvor de var eller hvem som spilte.

Mens håndballjentene er klappet ut av parketten til hjemme-hos-reportasjer og TV-jobber som hvilke som helst respekterte fotballstjerner, er fortsatt Trygve Hegnar landets mest kjente mannlige håndballspiller.

Og med all respekt for hans gamle ballgrep, skyldes det helt andre talenter.

I TUNISIA-VM kan Hegnar få konkurranse. Ikke i inntjente millioner eller syrlige replikker, men i god sport. For det er fortsatt der magien ligger: Den som begeistrer tilskuerne, blir alltid belønnet.

Landslagstrener Gunnar Pettersen vet det meste om det. Han har levd midt i norsk håndball under jenteboomen. Først som spiller da landslaget sjelden lyktes, så som trener da gutta fikk sin første store sjanse til å synes rett over svenskegrensa i VM i 1993.

Da hadde nordmenn gått i en salig håndballrus i flere år. Endelig skulle gutta følge etter jentene.

Det endte med en knepen miss og ganske raskt bråk, etterspill og Pettersens avskjed.

Nå er han tilbake i en - om merkbar - noe mer dempet form. Fortsatt er treneren den største gutten. Kanskje er det derfor han har så bra grep på disse gutta.

AKKURAT DET TRENERGREPET kan avgjøre. Norge har spillermateriell til å gjøre et godt VM i januar neste år. Med litt hell når puljene for de 24 VM-lagene trekkes sist i denne måneden, er snuoperasjonen startet.

Etter planen skal den ende med EM på hjemmebane i 2008.

Det blir tidenes andre internasjonale mesterskapet i herrehåndball i Norge.

Det første var B-VM i 1985, som ble en dyr, sportslig fiasko. Siden har håndballgutta alltid vært annenrangs.

Nå unner vi dem både VM og oppmerksomheten.