Da lille Kragerø tuktet storbyene – 30 år på øverste hylle

Ingen andre skulle klare det: et herrelag fra en liten sørlandsby som holdt seg blant
landets aller beste, sesong etter sesong etter sesong. I 30 år herjet Kragerø i norsk
eliteserie – og på veien fostret byen en hel rekke landslagsspillere.

Det hele startet på en isglatt grusbane og i en trekkfull Skienshall. Fram til 1974 måtte Kragerø spille sine «hjemmekamper» seks mil unna. Men da byen omsider fikk sin egen hall på Kalstad, løsnet det. Allerede samme sesong, 1974/75, vant laget kvalifiseringen mot Herulf og NTHI og var klar for øverste divisjon.
Kvalifiseringskampen mot Herulf i Moss er for mange tidenes håndballminne: fra 5–11 bak snudde
Kragerø til 16–15 og tok ledelsen først i siste minutt. Halve byen satte Bastøferja på hodet på hjemveien.
Så, mot NTHI, ble Tore Mylius jokeren med fire raske scoringer fra vingen. Debuten i toppen ble
kortvarig – Trygve Hegnar og Arild sendte Kragerø ned igjen året etter – men i 1977/78 var laget tilbake for godt.

Bronse, finaler og et helt lag av helter
De neste tiårene ble et sammenhengende eventyr. To bronsemedaljer i serien, i 1988/89 og 1993/94, og hele tre NM-finaler: mot Urædd i 1986, mot Sandefjord i 1989 og mot Viking i 1994. At alle tre endte med tap, la ingen demper på stoltheten. Som Tore Brubakken selv sier om Sandefjord-finalen: «Jeg har sett kampen om igjen og om igjen på video. Og hver gang tror jeg at vi kommer til å vinne!»
Sesongen 1988/89 sto unggutta fra fjorårets norgesmesterlag i junior fram. Både VG og Dagbladet hadde tippet Kragerø som sikreste nedrykkskandidat. Fasit ble bronse – og Simen Muffetangen som både årets spiller og toppscorer med 163 mål.

«Det er ikke noe norsk herrelag som har vært lenger enn Kragerø i
eliteserien.»

Rekorden taler for seg selv: 30 sesonger på øverste nivå, med debut i 1975/76. 632 kamper, 14 568 mål og 570 poeng – fortsatt god for tiende plass på håndballens «adelskalender», blant aristokratene. Ingen annen klubb var i nærheten av en tilsvarende ubrutt rekke. I håndball-Norge ble det snakket om det «naturstridige» ved at en liten sørlandsby holdt koken år etter år.

Ringen er sluttet
Etter nedrykk på midten av 2000-tallet fulgte tunge år i divisjonene under. Men topphåndball ligger i blodet på «alle» som vokste opp i Kragerø på 70-, 80- og 90-tallet – og fedrene til mange av dagens spillere herjet selv i Kragerøhallen. Våren 2025 rykket en ny generasjon unge Kragerøgutter klubben tilbake til 1. divisjon. Arven forplikter, og eventyret er langt fra over.

Basert på boka «Kragerøhåndballens historie i bilder» av Tore Brubakken (2001)