DA KRAGERØHALLEN VAR DOMMERNES MARERITT
Den trange hallen der motstanderne skalv!
Dårlig luft, svakt lys, øredøvende lyd – og 1500 illsinte Kragerøværinger tett som sild i tønne. Da byen fikk sin egen hall i 1974, ble den raskt en av norsk håndballs mest fryktede arenaer. Bare spør dommerne.
Søndag 20. september 1974 var det klart for Kragerøs aller første hjemmekamp i egen hall. Publikum sto som sild i tønne – over 1000 tilskuere, mange hadde stått i timevis for å sikre seg billett. Med hornmusikk av Kragerø Musikkorps ble det en kjempeåpning, og Sagene ble sendt tilbake til Oslo med et solid 25–11-nederlag.
Byens første mål i egen hall kom, ikke uventet, fra Arild Mørland etter 30 sekunder. Pappa Ansgar Mørland var i ekstase på tribunen. Det ble hele seks scoringer på Arild denne kvelden – en spiller med «press i strømpene og matpakke med til kampene», og en av de få man aldri så svett etter en kamp.
En arena utenom det vanlige
Den lille, trange og intime hallen ble raskt et mareritt for gjestende lag. Publikum sto delvis inne på selve banen, og det måtte «innpiskere» til på hver side for å presse tilskuerne tettere sammen. Avisene østpå fortalte skrekkhistorier om 1000 og 1500 illsinte Kragerøværinger som skrek truende av full hals. Enkelte dommere nektet rett og slett å dømme i Kragerøhallen. Verst gikk det ut over motstandernes straffeskyttere. En stor, sterk spiller kunne gå fram for å ta et straffekast og bli «psyket i hjel»: en pipekonsert som steg og steg, helt til det ferdig nedbrutte offeret klinket til med en liten fis av et skudd. Keeper Tore Brubakken hadde sjelden problemer med å redde.
Først jubel, så hånlatter. Den spilleren tok aldri et straffekast i Kragerøhallen igjen.
«Endelig kunne vi som bodde ute i provinsen få vist at vi var noe vi også.
Takket være håndballen.»
Men i alt kaoset var det to menn som hadde publikum i sin hule hånd: Kai Huseby og Knut Nilson. De dømte håndball med et smil om munnen, og det falt aldri et vondt ord om dem i Kragerøhallen. Da sto publikum og klappet pliktoppfyllende – med mindre noen var stygge mot Lars «Lasken» Stärk. Da sa folk ifra. (Selv om det som regel var Lasken selv som var den verste.)
Mer enn en hall
Den aller første eliteseriekampen, mot et Bækkelag spekket med landslagsspillere, endte 18–18 og ga Kragerø sitt første poeng på øverste nivå. Men hallen ga byen noe større enn poeng. Den ga en liten kystby sjansen til å vise storbyklubbene at også provinsen kunne noe. Det gjorde de – høylytt.
Basert på boka «Kragerøhåndballens historie i bilder» av Tore Brubakken (2001)