«Som jul og 17. mai på samme tid»

3000 mennesker, et kostymetog uten sidestykke, klovner, troll og feiere gjennom byens smale gater. Da Kragerøhåndballen fant på Barnefestivalen, ble det bokstavelig talt fest for hele byen.

Slik lød overskriften i lokalpressen etter den aller første Barnefestivalen, som gikk av stabelen lørdag 16. juni 1979. Et kjempearrangement som ble en like stor suksess. 3000 mennesker «smurfet» sammen med Geir Børresen, og et kostymetog vi aldri hadde sett maken til bølget gjennom byen.

For Kragerøhåndballen betydde det å skaffe folk til alt: tegnekonkurranse, lykkebarn, kostymetog, familieshow, loppemarked, tøffe-tog, lotteri og fiskedam. Festivalens høydepunkt var alltid årets kostymetog, med rådmann, ordfører og andre kjente ansikter i spissen for et opptog fullt av overraskelser.
Arrangementsstedene var som oftest Gunnarsholmen og Kragerø Stadion.

Klovner, kjendiser – og en feiende Brubakken

Internt i klubben var konkurransen knallhard om å lage det beste innslaget til toget – med Danmarkstur som premie til vinnerlaget. Foreldre, tanter og bestemødre la ned en fantastisk innsats sammen med barna, og barnehager og bydeler stilte mannssterke opp. Blant deltakerne finner vi til og med en ung Fredrik Brubakken, utkledd som feier. Festivalen trakk også kjente fjes til byen. Kragerøpatrioten Jon Skolmen marsjerte gjennom gatene, og
selveste Knutsen og Ludviksen hadde det så gøy at de lurte på om de skulle flytte hit – ikke minst på grunn av været.

«Barn og voksne moret seg sammen på alle tiders festival.»

Noe bedre arrangement enn Barnefestivalen kunne Kragerøhåndballen knapt hatt for å skaffe seg goodwill i byens næringsliv og befolkning. Til tross for store utgifter til underholdning brakte den også kjærkomne kroner i kassa – penger som ofte gikk rett tilbake til lokalsamfunnet. Av overskuddet ble det gjennom årene gitt både piano til dagsenteret, videoutstyr til skolen og støtte til andre gode formål.

Dugnadsånd satt i system

Barnefestivalen var Kragerøhåndballen på sitt beste: hele familier i sving, hele byen med på leken, og et
fellesskap som strakte seg langt utenfor håndballbanen. Det er nettopp denne dugnadsånden – evnen til «å
bry seg» om andres barn også – som har båret klubben gjennom 80 år.